Våren er her. Lyden av fugler som kvitrer. En mørk natt, er på vei til å bli lys. Det er sommervarmt i luften. Blomstene blomstrer. Tankene svømmer i et bunnløst hav av dråper. Toget venter, men jeg er usikker på om jeg tør hoppe på. Dagene går og minuttene er lange. Jeg må klare dette. Det er vakkert, livet. Kattene sover alltid hos meg om natten. Kanskje de vil vokte over meg? Jeg leter fortsatt, men jeg vil finne svaret omsider. Det er kun et spørsmål om tid.

Har hatt tre fantastiske dager i England. Engelsken min har fått en ordentlig oppfriskning, og jeg klarer nesten å snakke flytende britisk uten å høres ut som en amatør. Jeg har brukt litt for mange penger og tatt litt for mange bilder. Klesskapet har fått et lite påfyll og det samme har energilageret mitt. Jeg trengte denne korte turen for å ordne litt opp i hodet. Alt virker litt lettere og lysere nå. Et pust i bakken. Det trengte jeg. I morgen farger jeg håret ordentlig rødt. Jippi. Mest av alt gleder jeg meg til å se Synne og Marianne igjen i morgen. Jeg har endelig kommet igang med å ta litt bilder igjen, så fremover blir det mye fint på bloggen. Sender ut mange hjerter. Dere er så fine!

Har funnet verdens beste alternativ for godteri. Utrolig godt, og faktisk sunt. Men ville ikke spist opp hele pakka på en gang. Jeg gravde i gamle neglelakker og fant en helt nydelig oransje en. Denne bruker jeg hele tiden nå.

Har dekorert veggene mine med blant annet gamle vifter og avisutklipp. Er veldig fornøyd med rommet mitt fortiden, selv om det er ganske rotete.

Jeg går nesten alltid i topp-skjørt som jeg liker å kalle det. Synne har verdens fineste skjorte som jeg har kidnappet.

Kaffeglasset er et fint sted å dra med fine mennesker. Selv om klokka var over 20 og det egentlig var 23 års grense fikk vi sitte der. Vero var også der men hun ville ikke være med på bilde. Men Marianne og Hannah ville bli tatt bilde av. Chai latte er fortsatt det beste jeg vet.

Marianne og jeg gikk en lang tur rundt på Grünerløkka og fant fine butikker som alle var stengt uheldigvis. Men Sultan var ikke stengt så vi kjøpte snømandler og verdens beste mangojuice. Vi møtte på mange kjente forbipasserende og selvom det var overskyet var det fint.

Jeg fikk verdens fineste bursdagsgave av Marianne. Abbey Road og en bok med Rudolf Nilsens dikt. Trodde jeg skulle hoppe i taket. Nå trenger jeg bare en platespiller.

Vimplene kostet fem kroner for 10 meter på Tiger, eller TGR som det heter i Norge. Lyslampen kostet tjue kroner. Også på Tiger. Rommet mitt er snart perfekt.

Jeg skulle ønske drømmefangere fanget drømmene på ekte.

Elsker disse. Fra et bruktmarked i England. Og mens jeg snakker om England. Jeg skal til England i helgen. Blir koselig å se familien igjen. Onkelen min fyller femti og derfor skal vi dit. Blir ikke mye markedsshopping, men jeg skal nok finne noen godbiter på lokalshopping. 

Jeg har lært meg kanskje fem nye sanger på ukulele, selv om ukulelen min høres falsk og jævelig ut. Må få meg el-ukulele.

Akkurat nå klarer jeg ikke helt å sette ord på noe, men fremdeles ville jeg dele disse få ordene og bildene med dere. Jeg tror det blir fint med en liten tenkepause i England. Å være der får meg alltid til å slappe litt av. Kommer ikke til å ta så utrolig masse bilder som jeg pleier, for jeg vil heller slappe litt av. Men tar nok mye bilder på Instagram, så dere kan jo følge meg der: BEKAHDAYDREAMER <link

Paradise er passe tragisk btw, men god underholdning. På en måte.

du har nøkkelen til hjertet mitt.

jeg ga deg den.

bruk den.

Jeg tror på lykkemynter. Jeg danser på operataket. Konsert med dansk ska band. Mine egne følelser skremmer meg selv. Jeg vet ikke alltid helt hvor jeg skal gjøre av meg. To sølvringer til 40 kroner på et bruktmarked. Jeg er blakk. Eller, har 3,50 da.

Deprimert og har angst, men ikke alltid. Det bare hender jeg er en tur i kjellern noen dager. Men det hjelper med en god klem fra en som betyr mye. Det var de to menneskene i hele verden jeg trengte akkurat da, og de var der. Og hvis de ikke hadde vært der og holdt meg oppe, ville jeg kanskje aldri kommer meg opp igjen. Noensinne. Jeg ville sittet på bakken bestandig, aldri opplevd så mye som et glimt av lykke noe mer. Det store huset med alle trappene og bildene. Jeg ble overasket. Og alle de utenlandske myntene.

Jeg har vært på kirkegården. Toppen av verden. Eller, egentlig bare toppen av kirkegården. Den høyeste toppen og man kunne se utover den skyggelagte kirkegården. Vet ikke hvorfor jeg i det heletatt dro dit. Klokka var ti og det var vår. Jeg visste at det var vår fordi det fortsatt var blå himmel, eller skumring da, og fuglene kvirtret. Men jeg var der ikke alene. Men så skulle jeg gå til bussen, og dra hjem, og det var skummelt og mørkt når jeg gikk fra toppen av kirkegården. Jeg fant ikke veien. Jeg sto plutselig på en kvadratisk plass med noen gravsteiner. Høye som fjell. Jeg var redd. Ca en halv meter foran meg var det tre meter ned og jeg kunne ikke hoppe ned heller. Så jeg snudde og gikk tilbake, og da fant jeg veien. Jeg var fremdeles redd. Men så var det en katt der. Jeg så bare omrisset av katten. Mørket tillot meg ikke å se katten hundre prosent. Men så gikk jeg videre. Ned en lang og vanskelig trapp. Og plutselig fant jeg veien. Jeg var fremdeles redd. Men jeg fant veien til bussen fordet.

Kanskje vi mennesker må lære oss, at for å komme oss videre må vi gå et par skritt tilbake og se hvor vi gikk feil.

Jeg er en dritt. Jeg er skikkelig kjerring noen ganger. Det må jeg slutte med, hvis ikke ender jeg opp uten venner. Og akkurat det med venner. Jeg er så redd for å ende opp ene og alene for meg selv. Alle andre har liksom skapt den vennekresten de vil ha for resten av livet allerede. Det virker sånn i hvertfall. Kanskje jeg tar feil. Kanskje de egentlig bare later som de er venner. Men uansett da, så har jeg gått fra vennegjeng til vennegjeng. Trodd at jeg har passet inn, og så gjorde jeg det ikke allikevel. Også sto jeg der til slutt uten venner. Fordi jeg behandlet de som så på meg som venner, for dritt. Og da ville de ikke være vennene mine lenger. Ganske logisk egentlig. Men vi kom ikke over ens. Men så fant jeg noen venner og de er koselige og som bringebærdrops. Det går ann å ta en kaffe uten at noe føles feil. Det går ann å være den man vil uten at noen kommenterer på det. Isteden for å danse alene, danser du med noen.

Det er bra.

Men….

Det er jo alltid stunder hvor jeg plutselig er alene og sitter for meg selv i en kald trapp. Den er bratt også. Folk går forbi, uten å engang legge merke til meg. Men det er jo nettopp det jeg vil. Jeg vil ikke at de skal bry seg, for da blottstiller jeg meg selv på en eller annen måte. Jeg kan ikke gråte foran hvem som helst, det blir for farlig. Da risikere jeg for mye. Noe sier meg at jeg skulle ønske noen var der for meg, og jeg vet hvem. Men personen er ikke her mer. Altså ikke sånn at personen er dø, men at personen dro hjem. Jeg vil ikke være en oppmerksomhetssykende hore. Oj, det var kanskje drøyt å bruke ordet hore, men noen er HORER. Uavhengig av kjønn. Det er sånn realiteten er. Sier ikke at det er noe positivt, for det er jo faen ikke rettferdig at noen må selge kroppen sin for å overleve.

Kanskje jeg bare må lære meg å ta litt lett på  det. Kanskje bare ikke overdrive sånn. Det er jo ikke så ille. Det går bra. Det ordner seg. Kanskje bare tenke positivt. NEINEINEINEINEIE. SLUTT!!! Det er alltid det jeg sier til meg selv og så kommer det tilbake, sakte men sikkert, en uke senere. Jeg har alltid en konklusjon. Men nå vet jeg ikke hva jeg skal skrive mer. Og jeg har ingen konklusjon. Så ja. Det var det.

Har ikke tid. Ikke til noe som helst. Kameraet støver nesten ned; 1. fordi jeg har blitt avhengig av Instagram og 2. fordi jeg ikke har ork eller tid til å bære den tunge driten over alt. De siste ukene har vært som et sus fra havet, og jeg har prøvd å ikke være alt for tiltaksløs. Har brukt for mye penger. Vært supersosial med fine mennesker jeg liker å kalle venner. I’m a redhead. Noe jeg trives med. Se, sånn her ser jeg ut nå:

 

Har tatt for mange bilder av låra mine og skoene til folk. Er over gjennomsnittelig glad i stoffet fløyel på klær. Har til og med laget en sang på ukulele som heter Velvet Dress. Kanskje jeg spiller inn en klein video en gang.

Loppis. Å finne fine skatter som det er lett å bli glad i.

Fin. Bestevenn. Glad i deg.

Beatles in my <3 forever (uff, klein fjortissklisjé) men det er helt sant. Må bare få meg min egen platespiller så jeg kan høre på LPer til døden tar meg.

Nei, fy faen. Nå har han bestemt seg for å bli ekkel sosseklysebikkje med sleik og alt. (Identitetskrise. He. He. He ;;;;;; ))))))

Kødda, han er punk som faen.

Okei, nå skal jeg stoppe dette håpløse forsøket på å være morsom før jeg tar liv av noen med den tørre humoren min, for det ser ut til at jeg ikke får det helt til. Og det er kleint, men bloggskillzza mine er ikke helt på topp. Og takk for de fine kommentarene, dere er så søte. Lover å svare. I morra. Kanskje.

FOR MYE SKJERM I MØRKT ROM. NATTA. oj, jeg har engelsktentamen i morra. fuck.

Her er noen gamle bilder fra jeg var i Estland i fjord.

Det å savne noen, men samtidig vite at det aldri kan bli det samme igjen.

Det å føle at ting har blitt bedre, men samtidig føle at noe holder en tilbake.

Det å vite at man har all tid i verden, men samtidig føle at tiden går for fort og gjør det umulig å henge med.

Det å se lyst på fremtiden, men samtidig prøve å lappe sammen sårene fra fortiden.

Det å leke gjemsel med tankene, men samtidig vite at når tiden er omme blir man funnet og hjemmestedet man trodde var et trygt et, blir blottstilt som et nakent speil mot verden.

Det å befinne seg et sted med masse mennesker, men samtidig føle seg så alene.

Det å smile på utsiden, samtidig  gråte innvendig.

Det å føle noe fantastisk og fint, men samtidig være redd for å føle det.

Det er riktig, men det virker så feil. Hvorfor?

Jeg tror aldri i løpet av mitt femten år (seksten om 3 uker) lange liv, at følelseslivet mitt har vært så snudd på hodet som nå. Jeg skjønner ingenting. Jeg er redd. Mest fordi det er så ukjent. Men også litt fordi jeg aldri har vært på det stadiet i livet jeg er nå. Skal jeg ta sjansen, eller ikke?

 Jeg må le litt av meg selv for at jeg er så opphengt i instagram nå som den har kommet til Android. Tar alt for mange bilder hele tiden.I det siste har jeg gått rundt og tenkt på syttitallet og de fine fargene. Oransje, bruntoner, rødt. Jeg er så heldig som har fått tak i en singlett med de fine oransje blomstene og den er en av mine yndlingsplagg. Jeg har også lagt elsk på andre rare mønstre.

Marianne har verdens fineste rom har jeg funnet ut. Musikksmaken min har nådd nye høyder, og jeg har funnet ut at jeg liker mye annen musikk enn det jeg gjorde for et halvt år siden. Madness. The Cure. Lou Reed. Radical Face. The Velvet Underground. The Who. The Smiths.Edward Sharpe and the Magnetic Zeros, bare for å nevne noen.

Påskeferien kom, og forsvant like fort. Jeg fikk et fylt påskeegg på påskeaften og det gjorde meg glad (selv om jeg egentlig mener at godteri er unødvendig for det eneste som er bra med godteri er smaken, som etterhvert ikke er så god) og jeg følte meg som et barn igjen. Og jeg har igjen satt et blad fast i en dread. Den pleide å falle av hele tiden men nå sitter den. Appropos dreads, jeg vurderer å farge dreadsa røde.

Idag tjente jeg hundre kroner på å scanne masse bilder for pappa. Han er så lat at han betaler meg for å gjøre noe som er like komplisert som å ta ut av oppvaskmaskinen (med andre ord en veldig enkel oppgave). Da jeg hadde scannet ferdig bildene hans fant jeg fram et album fra 1999 og scannet masse herlige bilder fra gode tider.

Jeg skal definitivt tilbake til Frøken Dianas Salonger på løkka når jeg får lønning. Så. Utrolig. Mye. Fint. Og Johanne er et fantastisk menneske. Gladideg.

Jeg gleder meg til å ta jomfudommen til de røde skoene. Må bare finne en passende annledning først.

For to dage siden kunne jeg ikke lenger se gulvet på rommet mitt.. En veldig skremmende tanke. Så jeg tok motet til meg og begynte å rydde. Fra topp til tå. Nå, to dager senere har jeg tatt ut to søppelsekker med ting jeg ikke skal ha lenger og en stor IKEA-bag pluss en stappfull Rema 1000 pose med klær som skal doneres bort. Føler meg flink. Har tatt farvel med noen fine klær, men jeg trengte å få bort mye av det. Når jeg får lønning skal jeg kjøpe meg en bokhylle, for jeg har ingen, og jeg skal kjøpe diverse andre ting jeg faktisk trenger. Skal styre unna sminke og klær denne gangen (i allefall sminke) og spare penger. SPARE. Nei, nå er det leggetid. Klokka er mye og jeg skal på skolen i morgen. HELP.

Slottsparken med fine folk. Kaffe. Fløyel. Vårstemning. Ukulele. Wayfarers. Good times. Operataket. Hjemme alene. Ting begynner endelig å gå min vei. Påskeferie. Tracy Chapman. The Who. Bon Iver. Sitte på bussen. Skrive i notatboken. Converse. Hemmeligheter. Selfrealization. Politikk. Tegne. Grünerløkka. Nynorsk. Fine, lange ord. Marx. Sofies Verden. Mannen som elsket yngve. Blåmerker. Inspirasjon fra andre mennesker. Gamledager. Avocado. Det ukjente. Verdensrommet. Mennesker jeg har blitt utrolig glad i. Jeg er glad.